(Opprinnelig publisert i Humanist.)

Idealistene: Den norske venstresidens reise i det autoritære av Bård Larsen. Civita.

Etter noen tiår med jevnlige oppgjør med 70-tallets røde synder, er de gamle synderne lei av å bli spurt om de angrer, og vi tilskuere finner det ikke så lett å finne entusiasmen vi heller. Selv på den rampete høyresiden føler vel mange at moroa har gått ut av skadefryden.

Bård Larsens Idealistene. Den norske venstresidens reise i det autoritære kommer derfor på litt feil tidspunkt, men det er den riktige boken, og den tilfører noe nytt: Et bredere fokus, ut over AKP(ml) og over i SVs og AUFs rekker, fra 70-tallet og fram til i dag. I stedet for nye historier om ml’ernes absurde eventyr, handler Idealistene om den radikale venstresiden i helhet.

Den radikale venstresiden på 70-tallet var den levende venstresiden, som stod klar til å rive stafettpinnen ut av sosialdemokratiets gamle, stive fingre. De var de unge, de smarte, de ivrige. Ikke alle på venstresiden lot seg rive med av den store vekkelsen, men de plukket opp retorikken og premissene: At tvilen burde komme alle fiender av de reaksjonære makter til gode.

Radikalismen deres er blitt pyntet på i ettertid. Den var jo både velment og fullt forståelig med tanke på tidens ånd, og dessuten var jo motparten like ille. Mye av Idealistene handler om å avkle disse bortforklaringene. For det var faktisk noe eksepsjonelt med autoritetstilbedelsen og voldsromantikken på venstresiden på 70-tallet.

Unge Høyre ekskluderte riktignok et par Pinochet-vennlige medlemmer, men ingen hadde “Franco på veggen eller en gipsbyste av Batista i bokhyllen”. Berge Furre besøkte Ceauşescus Romania jevnlig gjennom 70-tallet, før han omsider erkjente “galskapen og det økonomiske kaoset”. Selv til kommunistregime å være, var Romania en ekstrem personkult, en lekekasse for Ceauşescus bisarre innfall. Larsen spør om Furre virkelig trodde alle plakatene, bystene og statuene skyldtes folkets hengivenhet. Selv i dag mener Furre det var en forståelig misforståelse at han lot seg rive med av den “internasjonale sympatibølgen” for Ceauşescu.

SV falt for Ceauşescu fordi han tok avstand fra invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968, og dermed stod for en slags uavhengig linje, mellom stormaktene. Å forholde seg til Tsjekkoslovakia og DDR krevde en finere balansegang. Der støttet SV de “progressive dissenterne”, altså de som fortsatt ønsket diktatur, bare med litt ekstra takhøyde. Parti-byråkratiet kunne kritiseres, men kun så lenge det ikke tjente det europeiske borgerskapets fascistiske sammensvergelse. Hvorvidt SVs egen idealstat skulle ha plass til ytringsfrihet og partifrihet var et åpent spørsmål og gjenstand for hissige diskusjoner.

Like eksplisitt autoritære som ml-bevegelsen var SVerne ikke, men de møtte det autoritære med et åpent sinn, ivrige etter å se ting fra den lyse siden. Ole Kopreitan lot seg imponere av dagligvaresektoren i DDR. Berit Ås oppdaget både et økonomisk og et kulturelt mirakel i Kim Il Sungs Juche-paradis. Stein Ørnhøi syntes det var flott å se hvordan Nord-Korea satset på helsestell og spedbarnstuer. Og Ny Tid gledet seg i 1976 over den spennende utviklingen i Angola, Mosambik, Laos - og Kambodsja.

For også i SV forsvarte man Røde Khmer. SV-landsmøtet i 1977 vedtok en støtteresolusjon for Kampuchea, og Ny Tid anså påstandene om massakrer som en spekulativ hetskampanje fra vestlige journalister. De radikale må ha ergret seg voldsomt over disse naive massene som trodde på alt de leste i avisen. I mens ble 1,5-2 millioner mennesker myrdet av et av historiens mest psykotiske regimer.

Klassekampen tilføyde forøvrig at om noen virkelig var blitt drept i Kambodsja, så var det nok fortjent. Det var strengere der i gården, litt mindre avstand mellom liv og lære. Berge Furre ville neppe sendt borgerskapet i konsentrasjonsleirer og bygget anti-fascistiske forsvarsmurer. Ville Steigan? Det får vi aldri vite, og takk for det.

AKP var en viktig del av det voldsromantiske og autoritære venstre, men ikke det hele, og Larsen dveler ikke unødig ved dem. Fanatismen deres har fremdeles evne til å sjokkere førti år senere, men Idealistene er nesten mer urovekkende når den tar for seg den ikke fullt så fanatiske, men snarere salongradikale og hyggelige venstresiden.

For SV har tross alt alltid vært et parti av hyggelige mennesker. Og det er noe ekstra uhyggelig ved hyggelige mennesker som koseprater med Kim Il Sung og Ceauşescu. De er ikke lenger latterlige, som ml-bevegelsen, eller umenneskelige, som Baader-Meinhof-banden. De er oss.

Og hvem er hyggeligere enn Sigbjørn Johnsen? Som 26 år gammel nestformann i AUF besøkte han i 1976 Sovjetunionen, og beskrev i et reisebrev i Arbeiderungdommen hvor forstemmende det var å “notere hvilken rolle Solsjenitsyn har spilt for reaksjonære krefter i vårt eget land når det gjelder ensidig å trekke fram negative sider ved det sovjetiske samfunn”. Samme år ble teologistudenten Bernt Ivar Eidsvig holdt fengslet i Moskva for å ha smuglet løpesedler inn i landet. Johnsen fnyste av det hele og kalte det en “politisk sandkasselek”.

Dypere stakk ikke de demokratiske impulsene på venstresiden på 70-tallet.

Idealistene er ikke primært en historiebok, men et karaktermord på hele den radikale venstresiden, fra 70-tallet fram til i dag. Lesere som føler seg hjemme i dette miljøet vil finne mange grunner til å lukke boken i frustrasjon. Noen vil spørre hvilken hensikt en slik bok har, hvis den kun blir lest av ens egne. Men en bok om en hel generasjon nordmenns flørt med totalitære ideer kan ikke være nøytral, og å være spiselig for alle er i en slik sak tegn på innholdstomhet.

Helt fair er ikke Larsen. Mens 70-tallsradikalerne behandles presist, med nyansene mellom dem klart avtegnet, flyter etterfølgerne deres over i hverandre. Leser en boken fort, kan en tro at alt er likt, at ingenting er lært. Larsen hevder at vi hører ekkoet av gamle synder i dagens debatter om Midtøsten og USA. Ja, men terrenget er nytt, og krever et oppdatert kart. Det var uhyrlig av Mads Gilbert å forsvare 11. september-angrepene i 2001 og det sier noe om hvor lett han tar sine humanitære idealer, men hvor hører han hjemme? Hva betyr det? Holdninger som i idealistenes glansdager var relativt moderate, er i dag relativt skrekkelige. Konteksten er ny.

Det er allikevel verdt å følge opp anklagen om at det går en rød tråd av voldsromantikk og autoritetstilbedelse blant de venstreradikale, fra starten og helt fram til i dag. Både Marx og Engels støttet bruk av terror som virkemiddel mot revolusjonens fiender, og nær alle av deres etterfølgere som har kommet til makten har gjort denne terroren virkelig. Det er ingenting vakkert ved kommunismens historie, og det er riktig å undre seg når enda en ny generasjon hevder at denne gangen, denne gangen, skal ideene til Marx lede til noe godt.

Blant dagens venstreradikalere ligger det autoritære mer mellom linjene enn tidligere. Demokrati og ytringsfrihet må man jo ha. Men hva betyr det så egentlig når lille Rødt beskriver hvordan de sammen med det post-revolusjonære flertallet skal beskytte samfunnet mot de gamle makthavernes kontrarevolusjon? Brukes ordene i vanlig betydning? Og den gjenfrelste kommunisten Dag Solstad er ikke alene om å synes at ytringsfriheten går for langt, for den åpner for ytringer han ikke liker. Ja hva trenger vi den ellers til?

Audun Lysbakken drømmer om en verden uten børser, og vil ha revolusjon – eller ville. Og revolusjonen må beskyttes med makt, mot de stakkars få som lengter etter et “come-back for kapitalismen”. Men det hele skal foregå på en demokratisk måte, selvsagt. Larsen konkluderer med at det foregår et språklig dobbeltspill, hvor enten demokrater bruker revolusjonære ord de ikke mener eller revolusjonære bruker demokratiske ord de ikke mener. Og i den velvillige leserens hode oversettes “jeg er revolusjonær marxist” med “jeg er utålmodig idealist”.

Slik vrir de venstreradikale seg unna kritikk, for ordene betyr ingenting. Det ene øyeblikket vil du rive ned borgerskapets maktstrukturer. Det neste sitter du i regjering og bomber Libya.

Hvis linjen Larsen trekker fra 70-tallsradikalerne til dagens sosialister er uklar, er det kanskje fordi ingen vet hva de står for lenger, minst av alt dem selv. Er den gode intensjonen alt som er igjen? De fremstår som noen som har våknet fra en god drøm, og klamrer etter bruddstykkene. Hva drømmen gikk ut på er ikke lett å si. Men såpass husker de: Den var helt fantastisk.

Larsen ønsker ikke at gamle og nye voldsromantikere skal avkreves ny-maoistiske selvkritikk-øvelser. Det ville uansett ta ganske lang tid, for det er så mange av dem. Men han fremholder at det ekstreme venstre og det ekstreme høyre er omtrent moralsk ekvivalente.

Denne ideen har sprengkraft, for om man tar den seriøst må de som synes det er kjekt med en Folkvord på tinget også ønske velkommen en Gjems-Onstad, og de som mener at gammelnazister uten overveldende angerfølelse bør holdes unna sentrale samfunnsposisjoner bør stille samme krav til ml’ere. Resultatet fremstår uansett absurd, men 1900-tallshistorien viser at det ikke er noe i veien med premisset, så kanskje er det heller nåsituasjonen som er absurd? ML’erne er blitt samfunnsstøtter og ungsosialistene sitter i regjering. Og kapitalismen seirer på stadig nye fronter.

På andre områder regjerer 70-tallsånden. Venstreintellektuelle kan fremdeles avfeie kritikk ved å bedyre gode hensikter. Under godhetsregimet er det uhøflig å stille spørsmål ved konsistens og konsekvenser, så lenge det moralske kompasset peker mot underdogen. Sånn sett har lite endret seg fra Jens Stoltenbergs engasjement for FNL under Vietnam-krigen, til dagens venstresides sympati for Hamas. Og den higen etter ideologiens legemliggjøring som tidligere sendte SVere til Romania og DDR, sender dem i dag til Cuba og Venezuela. Mye har endret seg. Men en rød tråd går gjennom det hele. Den drypper.

Når du skyter bredt mot den radikale venstresiden og alt dens vesen som Bård Larsen gjør i Idealistene, flyttes ikke frontlinjene. Men Larsen gjør debatten om det radikale venstre, blant oss som fra utsiden forsøker å forstå det hele, relevant på ny. Boken er ikke overflødig. Bare ubarmhjertig, mot:

“de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil”

Og litt ubarmhjertig kritikk har de fleste av oss godt av i blant, uansett hvor fint vi drømmer. Overdreven høflighet er en avledningsmanøver. Som i en boksekamp skal man slå hardt når det gjelder – og bli venner etterpå. Larsen vinner neppe venstreradikale venner med Idealistene, men det får være deres tap.